Introduksjon til PVC

Polyvinylklorid, forkortet som PVC på engelsk, er en polymer polymerisert av vinylkloridmonomer (VCM) i nærvær av peroksid, azoforbindelse og andre initiatorer eller under påvirkning av lys og varme i henhold til friradikalpolymeriseringsmekanismen. Vinylkloridhomopolymer og vinylkloridkopolymer er samlet referert til som vinylkloridharpiks.
PVC er et hvitt pulver med amorf struktur, og graden av forgrening er liten. Glassovergangstemperaturen er 77~90 grader, og den begynner å dekomponere ved omtrent 170 grader [1]. Den har dårlig stabilitet mot lys og varme. Når det er over 100 grader eller utsatt for sollys i lang tid, vil det brytes ned for å produsere hydrogenklorid, som ytterligere automatisk katalyserer nedbrytning, forårsaker misfarging, og dets fysiske og mekaniske egenskaper vil også avta raskt. I praktiske applikasjoner må stabilisatorer tilsettes for å forbedre stabiliteten overfor varme og lys.
Molekylvekten til PVC produsert i industrien er generelt i området 50 000 ~ 110 000, som har stor polydispersitet. Molekylvekten øker med reduksjonen av polymerisasjonstemperaturen, uten fast smeltepunkt. Det begynner å myke ved 80~85 grader, blir viskoelastisk ved 130 grader, og blir viskøs væske ved 160~180 grader; Den har gode mekaniske egenskaper, strekkstyrke på ca. 60 MPa og slagstyrke på 5-10kJ/m2; Den har utmerkede dielektriske egenskaper.
PVC pleide å være den vanligste plasten i verden, og den ble mye brukt. Det er mye brukt i byggematerialer, industriprodukter, daglige nødvendigheter, gulvskinn, gulvfliser, kunstskinn, rør, ledninger og kabler, emballasjefilmer, flasker, skummende materialer, tetningsmaterialer, fibre, etc.